Publicerad 2015-10-24 i Verdens Gang
Torsdag gikk 21 år gamle Anton Lundin Petterson til angrep mot elever og personale på Kronans skole i Trollhättan. Maskert og bevæpnet med sverd, myrdet han en elev og en elevassistent før han ble skutt i hjel av politiet. I dag har politiet informert at gjerningsmannen hadde et hatmotiv med rasistiske fortegn: han valgte offer etter hudfarge og opprinnelse.
Ny form for terror
Tragedien i Trollhättan er altså enda et tilfelle av dødelig, rasistisk terror i Skandinavia. Det er ikke første gangen det skjer i Sverige: På begynnelsen av 1990-tallet skjøt «Lasermannen», John Ausonius, elleve personer hvorav én ble drept. For fem år siden ble Peter Mangs arrestert for en lang rekke attentater mot enkeltpersoner i Malmø, hvor to endte i mord. I likhet med de døde i Trollhättan mistet de livet på grunn av sin etniske bakgrunn.
Ugjerningen har også blitt til høydepunktet av en bølge med attentat mot asylmottak. Den siste uken har knapt én dag gått hen uten at et asylmottak eller et planlagt mottak har blitt stukket i brann. Den antirasistiske avisen Expo kunne denne uken avsløre at kommentarfelt i Facebookgrupper som er knyttet til Sverigedemokraterna, fylles med jubel og oppfordringer til mordbranner og andre lovbrudd. I grupper med tusenvis av medlemmer, blandes agitasjon med praktiske tips om hvordan man effektivt og sporløst kan brenne ned en bygning. Retorikken gjør det klart at det er et spørsmål om nasjonalt selvforsvar. Opprøret har begynt, nå våkner Sverige!
Vi ser her en ny form for terrorisme. Før ble terrorhandlinger utført av velorganiserte bevegelser med ideologiske ledere, tydelige krav og talspersoner som tok på seg ansvar for ugjerningen. Det var mulig å eliminere en hel gruppe ved å pågripe ledelsen deres.
I dag handler det i stedet om desentraliserte, lederløse nettverk der internett brukes for å formidle manualer, ideologiske tekster og gjensidig oppildning av hverandre til handling. Den harde kjernen har blitt erstattet med en uhåndgripelig masse.
Oppmuntret av omverdenen
Det som fremfor alt driver massen, er stemningen i samfunnet rundt dem. Selv om mange nettrasister lever i ekkokamre, en parallell verden med egne nyheter, egne autoriteter og et alternativt verdensbilde, påvirkes de i høyeste grad av det som skjer i samfunnet. Både Peter Mangs og John Ausonius har fortalt at de følte seg oppmuntret av omverdenen til å begå sine ugjerninger – de pekte ut avisartikler og politiske uttalelser som de oppfattet var støtteerklæringer til dem. De trodde at de gjorde samfunnet en tjeneste.
Forbindelsen mellom hetsen mot innvandrere og svensker med utenlandsk bakgrunn på den ene siden, og angrepene på den andre, er så tydelig at man må anstrenge seg for å ikke se det. Om tilstrekkelig mange pisker opp en stemningsfølelse om at Sverige står ved avgrunnens rand, kommer noen før eller senere som er tilstrekkelig forstyrret til å skride til handling.
Juridisk sett er det naturligvis bare gjerningsmannen som har ansvar. Det er han som holder fyrstikken. Men surstoffet til brannene kommer fra mange hold. Det siste året har tonen i den offentlige samtalen tilspisset seg urovekkende raskt.
Dommedagsretorikk
Borgerlige lederartikler har, med noen få unntak, gradvis tilpasset seg til Sverigedemokraternas retorikk og standpunkter, ifølge en undersøkelse som tenketanken Tiden presenterer denne uken. Innvandring generelt og mottaksapparatet for flyktninger spesielt, fremstilles som en «kostnad» og en «oppofrelse», snarere enn en utfordring med muligheter.
Utviklingen har akselerert: allerede påstås det at flere samfunnsproblemer har sin årsak i innvandring, og forslag om for eksempel et parallelt velferdssystem for innvandrere, har blitt tatt opp som velkomne reformer.
I løpet av høstens flyktningkrise har retorikken fått større trykk: migrasjon utpekes nå som et skjebnespørsmål, den kan forandre Sverige permanent. Det snakkes om systemkollaps, om et land som befinner seg på bristepunktet, vaklende under trykket fra flyktningene. Flyktningebølgen beskrives nærmest som en zombieinvasjon: et ukontrollert lementog som truer samfunnets fundament med antallet alene. Det er en dommedagsretorikk som skaper redsel. Og redde mennesker gjør irrasjonelle ting.
Samhold, ikke splittelse
Det gjelder dessverre også politikere. I dag ble et bredt anlagt riksdagsflertall enige om å innføre midlertidige oppholdstillatelser som svar på flyktningsituasjonen. Det er et tiltak som frarådes av forskere og eksperter, som forkastes i tidligere statlige utredninger, som ikke produserer annet enn uvisshet for mennesker som trenger et fristed, integreringstrøbbel for samfunnet (hvorfor skal man forsøke å etablere seg i et samfunn som kanskje kaster en ut om ikke lenge?) og utgifter for myndighetene. Det er symbolpolitikk, med tilsiktet virkning å skremme flyktninger og å gå på akkord med et flyktningefiendtlig mindretall. Fordi redde mennesker gjør irrasjonelle ting.
Den nåværende flyktningsituasjonen er en stor utfordring for Sverige. For den som tror på et medmenneskelig samfunn, finnes bare ett svar: at den som trenger et fristed, skal kunne finne det i Sverige. Og Sverige er et rikt land med gode erfaringer i vellykket innlosjering av flyktninger.
Ingenting tyder på at vi ikke skulle klare denne runden på samme måte som vi klarte flyktningebølgen fra Balkan på 1990-tallet og flyktningebølgen fra Finland på 1940-tallet. (Da de tidligere flyktningene ble våre arbeidskolleger, kunder, naboer og ektefeller, og hjalp til med å utvikle landet.)
Men for å komme dit, kreves det mot og samhold, ikke splittelsespolitikk og skrekkpropaganda.
Innvandringen er ikke en trussel mot Sverige. Det er, og har alltid vært, rasismen som er trusselen. Den utgjør en gift i samfunnets blod. Og nå pumpes det hardere og fortere enn på lenge.
—
Af Marcus Priftis, forfatter. Oversatt av Sian O’Hara.